Hvordan integrere flyktninger?

Hver dag risikerer folk livet for å komme hit og bli en del av det norske samfunnet.

Det er ikke så rart at Norge er så attraktivt. Den gode kombinasjonen vi har med både frihet og sosial trygghet har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Den økonomiske veksten i Norge de siste årene har skjedd samtidig som Norge har vært det fremste innvandringslandet i OECD. Denne veksten hadde ikke vært mulig uten en økning av arbeidsstyrken. Uten innvandrere ville det vært vanskelig å opprettholde kvaliteten i omsorgssektoren og å investere i infrastrukturprosjekter, for å nevne noe.

Men den rekordstore tilstrømningen av asylsøkere nå skaper bekymringer. De mest presserende utfordringene handler om innkvartering, saksbehandling, bosetting av dem som får bli og retur av dem som får avslag.

Norge er et rikt land, men ikke alt løses med penger. Spørsmålet er om vi har tilstrekkelig kapasitet til å takle denne situasjonen rent praktisk? Statsminister Erna Solberg snakker om krise i mottakssystemet. Denne krisen vil snart også kommunene merke når staten kommer med anmodninger om bosetting. Flyktningene trenger tak over hodet, helsetjenester, skole, kvalifiseringstiltak osv.

På lang sikt handler bekymringene om velferdsmodellens bærekraft, og om det nasjonale samholdet, altså graden av tillit og sosial kapital. Som kjent henger disse tingene sammen.

Teoretisk heter det at større mangfold svekker tilliten og det sosiale limet, som igjen svekker oppslutningen om velferdsstaten. Men empirien viser at oppslutningen om velferdsstaten ikke blir særlig svekket med økt innvandring, problemet er heller finansieringen av den, på sikt.

De flyktningene som kommer viser initiativ og pågangsmot. De har tatt skjebnen i sine hender, de vil starte et nytt liv i et helt fremmed land. Og når de endelig kommer til Norge, så er ikke problemet at de ikke ønsker å jobbe. De aller fleste vil gjerne være bidragsytere og ikke leve passive liv på trygd, problemet er bare at det er ikke så lett for dem å finne seg jobb når man ikke har nødvendige kvalifikasjoner.

Norge er et avansert kunnskapssamfunn, med et arbeidsmarked som stiller stadig sterkere krav til kunnskap, teknologiforståelse og produktivitet.

Noen av flyktningene som kommer er ganske klare for arbeidsmarkedet, men mange andre har en lengre vei å gå. Situasjonen i dag er at sysselsettingsnivået blant ikke-vestlige innvandrere er generelt lavere enn for den øvrige befolkningen.

Det handler verken om religion, etnisitet eller hudfarge, men først og fremst om klasse – hva slags bagasje man har med seg fra hjemlandet. Lave kvalifikasjoner matcher dårlig med et arbeidsmarked som krever høye kvalifikasjoner. Nå peker flere piler i feil retning.

Det er stadig flere ufaglærte som kommer, samtidig som det er stadig færre jobber for de ufaglærte. Nå knives det til og med om butikkjobber.

Dersom sysselsettingsgapet blir større, får vi også større sosiale forskjeller som igjen vil svekke samfunnslimet. Spesielt når disse forskjellene følger også etiske skillelinjer: Rike nordmenn vs. fattige innvandrere.

Andelen fattige blant innvandrere er større enn i befolkningen for øvrig. Ifølge OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) er én av fire innvandrere i Norge fattige, mens snittet for de øvrige landene er 17 prosent. Selv om Norges fattige slett ikke er så fattige sammenlignet med fattige i Sør-Europa eller andre deler av verden, er dette dramatiske tall i norsk sammenheng.

Også i Drammen har vi sett en økning av sosiale forskjeller de siste årene. Antallet fattige barn er fordoblet på bare fire år. Det er viktig å snu denne utviklingen. Selv om mye går i feil retning, så er det fremdeles forbedringspotensial i integreringspolitikken.

Som tidligere nevnt har asylinnvandrere vist sterkt initiativ og pågangsmot. Et viktig bidrag for dem som er ganske motiverte og klare til å stå på egne bein, er å sørge for at systemet ikke står i veien for dem.

Dagens asyl- og integreringssystem er tregt og passiviserende. Økte ankomster vil bare forsterke dette. Det vil kunne ta flere år fra man søker om asyl til man får opphold og deretter blir bosatt i en kommune.

Deretter skal man følge et toårig introduksjonsprogram. Forskningen viser at passivitet øker risikoen for at man blir stående varig utenfor arbeid.

Derfor er det viktig at integreringen starter allerede på mottak.

Da jeg var asylsøker tidlig på 90-tallet fant jeg både bolig og jobb selv. De som er ganske klare for arbeidslivet bør få hjelp til å komme ut i arbeid fortest mulig, allerede mens de er på mottak. Språkopplæring og andre kurs kan tilbys ved siden av jobb.

For å effektivisere bosettingsarbeidet bør integreringstilskuddet til kommuner økes. De store ankomstene nå vil sette systemene våre under et enormt press. Situasjonen krever at flere aktører – som arbeidslivet og det sivile samfunnet – bidrar aktivt i integreringsarbeidet, og at oppgaven ikke bare overlates til stat og kommune. Det er i alles interesse, for at flyktninger som kommer til Norge fortest mulig blir selvhjulpne og finner seg godt til rette i det norske samfunnet.

Vårt velferdssamfunn bygger på et spleiselag. Storsamfunnet skal gjøre sitt beste. Men med rettigheter følger også plikter. Arbeidslinjen bør være et sentralt prinsipp i integreringspolitikken. Det betyr at alle individer – inkludert flyktninger – møtes med respekt og med krav om egeninnsats og deltakelse.