Hijabforbud en dårlig ide

For det første ble saken behandla i Stortinget i 2010 og 2011. Da var det kun Frp som stemte for forslaget. Videre førte debatten rundt hijab i politiet til at religiøse symboler ble grundig diskutert på Aps landsmøte i 2011. Da ble det beslutta at politi, aktorat og dommere ikke skal bære slike religiøse symboler. Siden den tid kan vi ikke se at noe har endra situasjonen til at hijab-spørsmålet igjen skulle dukke opp. Det vi derimot er vitne til, er en endra verdenssituasjon med svært mange muslimer på flukt fra bestialske islamister. Vi lever i en tid hvor mange muslimer blir angrepet, både verbalt og fysisk, både av Vesten og av ISIL. Det burde føre til at vi blir mer inkluderende og bevisst mangfoldet, istedenfor å ekskludere og definere andres behov og hensikt. For ungdommer som er på randen til å godta det farlige perspektivet «Vesten mot Islam», altså nettopp det ISIL ønsker, kan slik forbudsretorikk fungere som et dytt over til den sida vi ikke ønsker de skal være på. Ergo er tidspunktet for et forbudsforslag dårlig både på grunn av sakens gang og på grunn av sakens natur i den konteksten vi befinner oss i.

For det andre er «radikalisering» på alles lepper om dagen. Det er disse få – men likevel en for mange – som vi skriver om ovenfor. Det er de som blir et altfor lett bytte for ISILs tankegang. Hva er den viktigste årsaken til at enkelte velger denne farlige veien? Jo, det er følelsen av utenforskap. Det er å ikke føle seg akseptert av storsamfunnet. Det er følelsen av å bli holdt utenfor. I så måte vil et hijabforbud nettopp være med å styrke denne følelsen. Ingen kamper vinnes gjennom forbud, akkurat som ingen kamper vinnes gjennom bombing. Fredsnasjonen Norge burde gå foran som et godt eksempel i et Europa som koker over av høyreekstremistisk tankegang. Vi burde vise vei ved å ikke la oss falle for fristelsen til å hakke ned på minoriteter og definere dem ut fra det vi tror er riktig. Derfor er forslaget om et forbud mot hijab i barneskolen en dårlig ide. Det gir et feil signal til vår muslimske minoritet. «Dere foreldre som lar barna deres bære hijab, vet ikke bedre. Dere gjør noe Norge AS mener er straffbart». Et slikt signal brenner broer og umuliggjør dialog. Et slikt signal bekrefter utskuddenes oppfatning om at «de» ikke er ønska av «oss». Utenforskapsfølelsen blir styrka. Hvis det er radikalisering vi ønsker å bekjempe, er et slikt forbud en dårlig ide.

For det tredje passer en forbudstankegang dårlig i en nasjon som ofte blir sett på som en av de mest demokratiske, der likeverd er viktig, uansett religion, etnisitet og annen bakgrunn. Vi er begge veldig stolte av å bo i dette landet som ikke sjeldent er opptatt av hvordan det oppfattes av andre. Men vi er samtidig redde for at verdier folk setter høyt her til lands er på vei til å forsvinne. Bare se på hva som skjer i mange andre land i Europa. Det burde få varsellampene til å blinke hos oss. Hvorfor skal majoriteten plutselig definere hva som er best for minoriteten? Hvorfor skal vi ikke heller være et godt forbilde for andre ved å vise at vi respekterer enkeltindividers klesdrakt og tro? Og ja, det er klart barn blir påvirka av foreldrene sine, hva gjelder klesdrakt og tro. Men hvor ble det av de liberale rettsidealene som vi ellers er så store tilhengere av? Et eventuelt forbud er å kriminalisere disse jentenes klesdrakt. Det vil kunne ha virke mot sin hensikt ved å kunne øke muslimers interesse for hijab. Derfor er et forbudsforslag en dårlig ide hvis poenget er å begrense bruken.

For det fjerde er et slikt forslag en snikforbying av kjennetegn ved enkelte minoriteter, i dette tilfellet en av de mest utsatte minoritetene i Europa i dag. Med snikforbying mener vi at man i neste omgang vil kunne foreslå forbud i ungdomsskolen (ja, for de er jo barn de også), og etter hvert på alle offentlige steder (ja, for det hører bare ikke hjemme «her»). Det som heller burde settes på dagsorden er det økende irrasjonelle muslimhatet, og ikke et hijabforbud. Når våre fremste politikere setter hijabforbud på dagsorden, er vi redde for at barn som går med hijab i skolen blir mobba. Det er ikke sikkert skadene dette medfører noen gang blir borte. En snikforbying-linje istedenfor bekjempelse av muslimhat er en dårlig ide da det fører til mer splittelse basert på etnisitet og/eller religiøs overbevisning.

For det femte – og Tajiks eneste og viktigste argument – så er det mange andre plagg som også bidrar til «seksualisering» av barn. Hvordan skal vi da bestemme hvor grensen går for hva som er greit og hva som ikke er greit? Skal sminke, høye hæler, bikini(overdeler) osv. også bli forbudt? Alle kan synes hva de vil om foreldre som kler sine barn på «upassende» måter, men staten bør være inkluderende og oppfordre til mangfold, fordi mangfold er en berikelse for samfunnet. Vi må slutte å sette folk i bås ut fra hva vi tror de definerer seg selv som. Når Tajik eller andre ser seksualisering i et barn som går med hijab, kan foreldrene synes nettopp det motsatte.

Vi kan diskutere hijabens funksjoner, kulturen, teologien, identitetsmarkøren. Vi kan diskutere kvinnens plass i Islam, deltakelse i arbeidslivet, frivilligheten og så videre. Vi kan signalisere at vi ikke liker noen praksiser, for eksempel klesdrakten til noen minoriteter, men det er av mange grunner en svært dårlig ide å forby det vi ikke måtte like.